Historie og fakta om skøyta
Det historiske materialet er hentet fra boka «Losskøyta Frithjof – hundre år med losing og lystseilas», som ble utgitt ved skøytas 100 års jubileum i 1996.
Er du interessert i flere detaljer? Boka kan bestilles hos: Krohn Johansen Forlag, Elveveien 21, 3262 LARVIK, tlf. 33 18 11 04. Prisen er kr. 100 for medlemmer i Frithjofs Venner, kr. 160 for ikke-medlemmer. Eksp. gebyr og porto kommer i tillegg.
Skøyta:
Frithjofs vitale mål er som følger: Lengde 12,75 m, bredde 4,6 m, dybde 2,1 m, høyde ca. 15 m uten toppseil, ca. 17 m med toppseil, seilareal 128 kvm på én mast, brt. 20,5, våtvekt ca. 23 tonn. Bygget i eik på doble furuspant, innvendig ballast ca. 6 tonn bly (ingen utvendig ballast som mange andre seilskøyter).
Losen:
Thor Andersen, også kalt Thor Ula, ble født 27. mars 1843. Han var sønn av Anders Jacob Johansen (1815-1881), også kjent under navnet Ulabrand. Allerede ni år gammel begynte Thor å gjøre tjeneste som losgutt sammen med sin far. Da hadde han de nødvendige ferdigheter i båtbehandling. Som tolv-åring var han i stand til å lose på egen hånd. Thor gikk opp til eksamen som utseilingslos i Larvik 11. mai 1866, og fikk en stilling her. På nyåret 1867 fikk han plass som sjølos i Ula.
Etter nærmere 40 år i losbåten begynte synet å svikte, og Thor søkte og fikk avskjed fra 1. juni 1905. Thor Andersen døde på fylkessykehuset i Tønsberg 14. oktober 1920.
Båtbyggeren:
Da Thor Andersen skulle ha ny båt i 1896, gikk han til en erfaren båtbygger som gjennom mange år hadde levert bruksbåter og losskøyter. Porsgrunds Bådbyggeri bygget Thors nye skøyte, og her var Thor Martin Jenssen mester. Porsgrunds Bådbyggeri regnet seg som spesialist på bygging av losskøyter, og hadde levert redningsskøytene Liv og Langesund. Thor Jenssen hadde tidligere vært ansatt ved Colin Archers båtbyggeri i Larvik.
Konstruktøren:
Frithjofs tegninger forsvant i en brann i 1903. Det finnes ikke noe samtidig materiale om Frithjof som direkte sier hvem som var skøytas konstruktør. Porsgrunds Bådbyggeri hadde i sin midte en konstruktør som var godt skikket til å utføre en tegning, han var orientert om sin tids konstruksjonsmessige utvikling, og konstruerte skøyter umiddelbart før og etter at Frithjof var levert. Han het Fredrik Johannessen, og det må ha vært han som konstruerte skøyta.
Loshavnene:
Ula, 1896-1908:
Frithjof II startet sin lostjeneste i Ula i 1896. Skøyta avløste da Thors første Frithjof, som han hadde fått bygget i 1891. Thor loset fra Ula med Frithjof til han sluttet som los 1. juni 1905.
Thor Andersens sønner Simon og Theodor overtok antakelig skøyta med en halvpart hver høsten 1905. Simon ble los i Stavern 11. november 1905, men han flyttet ikke til Stavern, og brukte Frithjof på samme måte som sin far. Simon måtte slutte som los etter bare ett år p.g.a. sykdom.
Stavern, 1908-1915:
I april 1908 kjøpte Theodor brorens halvpart og ble eneeier av skøyta. Han var året før blitt los i Stavern, men flyttet til Stavern først i 1908. Fra 1911 inngikk Theodor i fast vaktlag, og inngikk avtale med Lars Jensen om å lose sammen med ham. Trolig brukte de skøytene sine et halvt år av gangen. I lengden kunne de ikke holde på med to skøyter, og Frithjof ble satt for salg i 1915.
Hvasser, 1915-1949:
Hvasserlosene Markus Olsen, Hans Jakob Hansen og Severin Andreassen kjøpte Frithjof høsten 1915. Samtidig med at skøyta kom til Hvasser, ble det installert motor. I denne tiden var det vanlig med partseie i skøytene, og åtte forskjellige loser har vært medeiere i Frithjof i denne perioden. I tillegg til eierne, var det også vanlig at loser uten skøyte leide seg losplass ombord i skøytene. Frithjof gikk ut av tjeneste i begynnelsen av september 1949.
Frithjof blir lystbåt:
Peter Jacob Sørensen, Arne Vemmestad og Jan Skavlan fra Oslo hadde sett annonsen for salg av to losskøyter på Hvasser, og fattet interesse for skøytene. Valget falt på Frithjof. En vinterdag i 1950 kom Frithjof tøffende inn til Holmen Yachtverft. Den sterkt nedskårne riggen ble byttet til en ketchrigg med bermuda mesan. Det ble satt på to forseil uten klyverbom. Denne riggen gjorde seileregenskapene dårlige, logjerrighet og dårlig akselerasjon ble et problem. Sørensen og Vemmestad fant etter noen år ut at Frithjof ble en litt for tidkrevende hobby, og solgte seg ut i 1953. Jan Skavlan og hans bror Per beholdt Frithjof til de solgte henne til skipsreder Einar Salvesen i 1954.
Salvesen hadde seilt mye med Jul Nielsen på RS Stavanger, og var klar for å skaffe seg en lignende båt da Frithjof ble til salgs. Frithjof ble dermed familien Salvesens julegave i 1954. Frithjof ble omdøpt til Cara. All løpende rigg ble skiftet ut, året etter ble seilene skiftet, og i 1956 ble det montert en kort klyverbom. Med dette kom Caras gode egenskaper frem. I 1965 fikk Cara nye dacronseil og i 1970 mast. Fra den tid seilte Cara fort, og har flere gode plasseringer i Færderseilasen. Einar Salvesen døde i 1968, og etter noen år i felleseie blant søsknene, ble Cara i 1972 overtatt av Einars eldste sønn, Hans Borti. Familien Salvesen og Cara har gitt store bidrag til og vært sentrale i oppblomstringen av seilskøytemiljøet til det det er i dag. Høsten 1983 ble det gjort kjent i skøytemiljøet at Cara skulle selges. Hans Borti og Karin trengte ikke en så stor båt etter at guttene var ute av redet.
Frithjof kommer hjem:
I hovedstaden fantes mange innvandrere. Cara var en, Bjørnulf Bernhardsen en annen, og begge hadde røttene sine syd i Vestfold. Bjørnulf hadde spurt seg selv hvor de gamle sliterne av noen losskøyter i ytre Oslofjord var blitt av. Han ville skape liv i mytene fra Ulabrands tid. Han satte seg fore å finne et eksemplar av deres arbeidsredskap. I 1981 ble han oppmerksom på at Ulabrands sønn hadde eid to skøyter med navnet Frithjof, og som etter hva familien kunne fortelle, var i privat eie. Utpå høsten 1983 ble det opprettet kontakt mellom Bjørnulf og Hans Borti. Sommeren 1984 ble Cara seilt til Larvik for å presentere skøyta og prøve å få i orden et kjøp. Den beste løsningen så ut til å være en stiftelse. 10. august 1984 ble «Stiftelsen Losskøyta Frithjof II» etablert, og Salvesen fikk sitt oppgjør for sin Cara.
Det var nødvendig med skrogreparasjoner, og riggen var ønsket tilbake til opprinnelig type. Riggen kom på plass til 1986-sesongen, skrogreparasjoner og ny (brukt) motor kom i 1987, og det historisk korrekte interiøret i 1988. I 1991 ble det igjen foretatt en større restaurering, i 1994 fikk vi nye og litt større seil, året etter måtte masta fra 1970 byttes ut. Senere er det byttet ut litt her og der, også motoren fra 1987 er byttet ut, etter mange års problem med girkassa. Det er nå engang slik med gamle båter; når en begynner å plukke i dårlig ved, dukker det opp nye ting. Vinteren 1999 ble mastefisk og spanter midtskips byttet, samt dekksbjelker ved masten. Vinteren 2000 byttet vi skottet i akterkant av ruffen, med tilhørende spant. Disse to gangene har det også blitt byttet noen bordganger samtidig. I tidsrommet høsten 2016 til våren 2018 ble det gjennomført en stor restaurering da dekk, dekksbjelker og hytte ble byttet. Det ble samtidig utført noe skrogarbeider. I 2023 fikk vi ny motor. Frithjof er nå i god stand, selv om vi aldri blir ferdig. Treverk eldes, og det må stadig byttes ut en bit.
